Jeg gruer meg til å komme hjem

Jeg gleder meg uendelig til å se alle igjen, men jeg klarer nesten ikke tanken på det sosiale presset på norske skoler.

Det er ingen hemmelighet at amerikanere er kjent for å være åpne, utadvendte, lett å prate med. Og det er ganske sant. Du finner unntak, men selv de er lette å bli kjent med hvis du vare vet hva du skal si for å få samtalen i gang. For de som kjenner meg, vet at jeg flyttet hjemmefra vg1 og starte på en skole der jeg ikke kjente noen i klassen. På hele trinnet faktisk. Jeg fikk jo noen venner, ble invitert kanskje 2-3 ganger på fest, men det føltes mer som en pity invitation enn at de faktisk ville ha meg der. Selvtilliten var på bunn hele året. Følte meg aldri bra nok for noen. Alle trente flere dager i uka, spiste sunt, fikk gode karakterer. Jeg prøvde fortvilt å trene mer, spise sunnere, jobbe mer med skolearbeid. Ble jo bare sliten av hele greia. Så dro jeg hit da. Og jeg har aldri følt meg mer inkludert og komfortabel blant mennesker jeg har kjent i et knapt år.

Jeg gruer meg til å komme tilbake til Norge. Jeg gruer meg til å henge med folk som jeg vet har sine meninger om alle andre, fordi det er sånn det er i Norge. Det er bare å innse det. Jeg har aldri før følt meg så komfortabel i min egen kropp, enn etter noen måneder her borte. Ikke fordi "alle er tjukk i Amerika". Fordi flertallet er ikke det. Men selv om de er normale, små, store, ingen dømmer deg ut i fra hvordan du ser ut. Det handler mye mer om personlighet, humor, omsorg du har, og sånne ting. Det er faktisk helt sant. Jeg gruer meg til å gå tilbake til samfunnet vårt der man mobbes i stillhet fordi man ikke har samme klær som alle andre, får dårlige karakterer, ikke trener 4-5 dager i uka. Fordi det er sånn det er. Tro det eller ei. Og jeg vet det, fordi det var livet mitt i fjor. Og det blir det neste skoleår også.

Jeg mener ikke å henge ut noen, absolutt ikke, men tenk litt over hva slags signaler du sender ut når du velger å ignorere de som sitter utenfor. Det er kanskje ikke den fysiske mobbingen vi ble lært om på barneskolen, men det kan fortsatt gjøre vondt.

18 ting jeg har lært på 18 år

Å fylle 18 år i USA er kanskje "kjedelig" i følge enkelte, men jeg våkner i alle fall ikke med hangover etter feiringa. #score. Tenkte å dele med dere 18 ting jeg har lært på 18 år, som en liten "bursdagsspesial" på bloggæn. Enjoy!

- Uansett hvor dårlig karakter du får på en prøve eller i et fag generelt, vil ingen ekte venner bry seg. Du er tusen ganger mer verdt enn karakterene du får.

- Fisk smaker så mye bedre når det er lenge siden du har spist det.

- Strekkmerker betyr at du vokser, ikke at du er feit.

- Å være tante er et flott prevensjonsmiddel - i hvert fall til man er gammel nok til å ikke holde for ørene så snart hylingen starter.

- Rasister og kvinnehatere kan bli president i Amerika.

- Håndskriften din kan faktisk bli finere etter ungdomskolen. I promise.

- Å stå opp før klokka er 9 i helgen er magisk. Burde gjøre det litt oftere kanskje...

- Alltid ha tamponger i veska eller sekken. Alltid.

- Å gi litt faen i hva andre synes om deg er den mest befriende følelsene du noen gang kommer til å få.

- Man skal trene fordi man har lyst, ikke fordi andre forventer det.

- Mamma har alltid rett.

- Uansett hvor annerledes eller rar noen fra et annet land/en annen kultur er, skal man respektere de og være åpen for deres normer.

- Mormonere er ikke å ille som mange skal ha det til.

- Å ha venner som er flere år yngre enn deg, og venner som er flere år eldre enn deg er bra for deg.

- Hvis man vil utvikle seg som person, man gå ut av komfortsonen sin.

- Slutshaming er meningsløst.

- Uansett hvor bra du gjør det, vil det å opptre på en scene aldri føles like spesielt som når familien din sitter i salen.

- Aldri angre på reiser du har tatt, selv om det kanskje svei litt i lommeboka. Reisen er mye mer verdt enn prisen du betalte for å gjennomføre den.



Gralla med dagen til meg da! ;D

Halvveis

Det er skikkelig rart å se tilbake på de siste 5 månedene. Hvor normalt alt plutselig er blitt. Det er en lek å stå opp og ha hvert fall litt motivasjon til skolen. Fordi det er mer gøy enn det er slitsomt. Jeg har fått meg endel venner nå. Målet er vel å henge med de utenfor skolen og da, heh..

Men ja, 5 måneder har gått veldig fort. 153 dager siden jeg kom hit. 156 til jeg skal hjem. Jeg ser tilbake på de siste månedene som helt fantastisk. Jeg har opplevd så mye mer enn jeg kunne forventet, så mange nye uttrykk og følelser. Snart er det også et år siden jeg første gang så bilder av ansiktene til familien min her som jeg nå føler meg en del av. Jeg kjenner innerst, innerst inne på et lite stress. Jeg vil få gjort enda mer, presse så mye som mulig inn de neste 5 månedene, både på og utenfor skolen. Målet for året er vel å få noen til å savne meg når jeg reiser 😂 Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men heller glede meg til det som skjer denne uka, eller neste uke, eller neste måned. Men ikke gå å grue meg til å dra herifra, selv om jeg gleder meg helt ufattelig mye til å se alle der hjemme igjen, og ikke minst at jeg skal på revyfestival ikke veldig lenge etter jeg kommer hjem. Blir lite sitting i ro for å si det sånn!

Jeg hører det er noen modige vg1-elever der hjemme som leser bloggen og som skal på utveksling neste skoleår. Dere aner ikke hvor jeg unner dere dette. Følelsen av å vente på familie, se hvor man skal, ha forventninger. Det eneste rådet jeg har akkurat nå er å senke forventningene så mye som mulig. Jeg gjorde det, og gud, å heldig jeg har vært. Uansett hvor fantastisk jeg har det her eller det virker som jeg har det, det en selv opplever blir alltid annerledes enn andres opplevelser. Jeg har venner her som ikke har følt at de fikk akkurat den familien eller de vennene de ville få, men det kan man ikke regne med. Man må bare se det positive i alt man får, og jeg personlig mener at det er bare i de aller verste tilfellene man skal bytte familie og styre med det. Man skal også møte motgang, selv om man har det kjempeflott. Dere aner ikke hvor bra jeg har hatt det med familien min, men samtidig hatt det litt kjipt på skolen fordi jeg ikke ble kjent med så mange herifra. På et vis er det derfor kanskje greit å ikke være omringet av andre utvekslingselever, men det kan også være betryggende. Uansett hva dere fremtidige utvekslingselever ender opp meg, se det positive i det. Det er virkelig the time of your life, men det står ingen steder at det betyr at ingenting skal få deg til å grine eller stenge deg inne på rommet i ren frustrasjon.

Jeg vil fortsette å dele tanker og opplevelser, både de gode og de dårlige, så ikke vær redd for å stille spørsmål. Selv om de minste små tingene. Jeg vet hvor betryggende det var å vite småting fra utvekslingselever før meg, så jeg vil gjerne hjelpe! Enten i kommentarfeltet her, eller på facebook eller instagram eller whatever. Jeg svarer! 

Nå skal jeg pugge til presentasjon og prøve, så håper jeg dere får en fin dag, uke, måned, år, fremtid. Takk igjen til alle som følger med og tenker på meg, jeg setter uendelig stor pris på det ♥︎


Siste gang jeg så Tromsø på en stund ♥︎

#1 grunn til at jeg valgte utveksling

Jeg elsker å reise.

Jeg er så takknemlig for at jeg er født inn i en familie som liker å reise rundt, besøke kjente og ukjente i hele Norge, dra utenfor landegrensen og hilse på naboene eller lengre ned i Europa. Og at mamma på en måte var utvekslingselev selv en sommer for nesten 40 år siden. Og at hun tok meg med da hun dro tilbake for å besøke familien i 2012. 

Brodern bodde i Belgia i noen år, så ble en del turer dit. Jeg dro faktisk alene da jeg var 12, noe som verken var skummelt eller vanskelig. Nettopp fordi jeg elsker å reise! Følelsen av å gå gjennom sikkerhetskontrollen på en flyplass gir meg en skikkelig god følelse, merkelig nok. Da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen på Langnes 16. august var det riktig nok ikke så digg, med tårene trillende nedover kinnet mens jeg fikk noen medfølende blikk fra vaktene. 

Så til dette året da. Dere aner ikke. Jeg har allerede reist mer i år enn jeg har noen andre år. Jeg dro til Oslo i starten av sommerferien, kjørte til Ørnes med revygjengen i juli, kjørte ned til Sunnmøre i juli/august, tok fly til Salt Lake City 17. august, kjørte ned til Las Vegas og tok fly til New York og var der en uke i oktober, kjørte til Penryn, California og senere San Francisco i desember/januar. Og vet dere hva? Jeg skal reise minst like mye dette året.

Forhåpentligvis får jeg meg en tur til familie jeg har i Seattle, Washington i mars. Det er ikke bestemt enda. Men, jeg skal en uke til Hawaii i april, muligens en tur til Alabama i løpet av året, også er planen en roadtrip langs Cali-kysten når familien kommer til USA, så er det hjem igjen da 22. juni, også er det rett på revyfestival på Høylandet i juli(yey for direktekvalifisering fra NNM!!). Så ligger det en plan for London i august å bobler også, så er ikke mangel på planer og slikt! Så koster jo alt dette penger og da, så realiteten er at resten av tiden mellom jeg kommer hjem og skolestart blir det nok jobb. 

Jeg er igjen så takknemlig, men nå for familien min her, som også elsker å reise. Jeg er så glad for at jeg skrev det som en av interessene mine, selv om jeg trodde det sa seg selv når man vil reise på utveksling, at man elsker å reise. Men ja, jeg er velsignet, ass. Det er jeg virkelig.









Ha en fin uke ♥︎

Ting å huske i dag

Bestevennina mi fyller 18. Innser hvor mye jeg blir å savne henne når jeg reiser. Droppet trening fordi jeg måtte kjøpe bursdagsgave til henne. "No ragrets". Jeg fikk en liste med forhåndsregler hos Aspect når det gjelder blogging. Skal prøve å følge den da. En uke og 2 dager siden jeg skypet med 4/5 i familien i Utah. På torsdag skal jeg skype med gjenstående 1/5. Sola skinner hele dagen, temperaturen er perfekt og livet smiler. 

En sånn kveld

Jeg reiste ganske mye i alderen 12-15. Så dabba det litt mer av. Nå er det bare drøye to uker til neste flytur, men jeg klarer nesten ikke vente. Savner å reise. Savner det skikkelig.

#reise #utveksling #tattoo #travel #backpacking

Les mer i arkivet » August 2017 » Juni 2017 » Mai 2017


Josefine. 18. Tromsø.

KATEGORIER

ARKIV

INSTAGRAM

hits