Drar hjemmefra for å dra hjem

Ja, det er nok det mest klisjé jeg kan skrive, fullt klar over det. Det er jo sant da. Nå hender det at jeg er på kanten av å grine midt i timen bare fordi jeg vet jeg aldri skal gå på denne skolen mer fra og med 2. juni. Jeg gleder meg utrolig mye til å bare være på ferie med familiene mine, men det er utrolig sårt å si ha det til skolen, som har vært det sosiale samlingsstedet mitt dette året. Og nå skal jeg liksom dra fra det? Det skremmer meg. Jeg er så trygg på meg selv her, trygg på andre også. Spesielt drama-klassen min. Nå er vi jo igjen på skolen etter skoletid pga Macbeth, og jeg har noen helt fantastiske venner der som det føles umulig ut å skulle si ha det til snart.

Jeg prøver veldig hardt nå å være her. Snakke med alle de andre. Være til stede. Tar nesten litt avstand fra Norge, bare fordi jeg vet jeg kommer hjem til alle igjen om ikke så lenge, men hvem vet hvor lenge det blir til jeg får se folka her igjen? Jeg er heldig som ikke har noen AP tests da, som er litt som eksamen, men har nok noen prøver i enkelte fag som liksom "avslutter" skoleåret. Det blir rart å dra fra alt dette. Alt er så bra her. Absolutt alt. Jeg har aldri vært mer lykkelig enn det jeg har vært dette året. Det har styrket meg så mentalt, og jeg føler jeg er klar for alt nå! Kanskje ikke helt sannsynlig, men jeg har aldri hatt det bedre. Aldri.

Skriv en ny kommentar



Josefine. 18. Tromsø.

KATEGORIER

ARKIV

INSTAGRAM

hits