Jeg gruer meg til å komme hjem

Jeg gleder meg uendelig til å se alle igjen, men jeg klarer nesten ikke tanken på det sosiale presset på norske skoler.

Det er ingen hemmelighet at amerikanere er kjent for å være åpne, utadvendte, lett å prate med. Og det er ganske sant. Du finner unntak, men selv de er lette å bli kjent med hvis du vare vet hva du skal si for å få samtalen i gang. For de som kjenner meg, vet at jeg flyttet hjemmefra vg1 og starte på en skole der jeg ikke kjente noen i klassen. På hele trinnet faktisk. Jeg fikk jo noen venner, ble invitert kanskje 2-3 ganger på fest, men det føltes mer som en pity invitation enn at de faktisk ville ha meg der. Selvtilliten var på bunn hele året. Følte meg aldri bra nok for noen. Alle trente flere dager i uka, spiste sunt, fikk gode karakterer. Jeg prøvde fortvilt å trene mer, spise sunnere, jobbe mer med skolearbeid. Ble jo bare sliten av hele greia. Så dro jeg hit da. Og jeg har aldri følt meg mer inkludert og komfortabel blant mennesker jeg har kjent i et knapt år.

Jeg gruer meg til å komme tilbake til Norge. Jeg gruer meg til å henge med folk som jeg vet har sine meninger om alle andre, fordi det er sånn det er i Norge. Det er bare å innse det. Jeg har aldri før følt meg så komfortabel i min egen kropp, enn etter noen måneder her borte. Ikke fordi "alle er tjukk i Amerika". Fordi flertallet er ikke det. Men selv om de er normale, små, store, ingen dømmer deg ut i fra hvordan du ser ut. Det handler mye mer om personlighet, humor, omsorg du har, og sånne ting. Det er faktisk helt sant. Jeg gruer meg til å gå tilbake til samfunnet vårt der man mobbes i stillhet fordi man ikke har samme klær som alle andre, får dårlige karakterer, ikke trener 4-5 dager i uka. Fordi det er sånn det er. Tro det eller ei. Og jeg vet det, fordi det var livet mitt i fjor. Og det blir det neste skoleår også.

Jeg mener ikke å henge ut noen, absolutt ikke, men tenk litt over hva slags signaler du sender ut når du velger å ignorere de som sitter utenfor. Det er kanskje ikke den fysiske mobbingen vi ble lært om på barneskolen, men det kan fortsatt gjøre vondt.

Skriv en ny kommentar



Hei der! Jeg heter Josefine, er 18 år og elsker å reise. For øyeblikket går jeg siste året på videregående i Tromsø. Følg meg her, og/eller alle andre sosiale medier. Takk for besøket!

KATEGORIER

ARKIV

INSTAGRAM

hits